Viser innlegg med etiketten featured. Vis alle innlegg

Uke 2 - Ta rette valg

Da var uke 2 unnagjort og foreløpig går ting rett vei og jeg har kommet igang med trening både på sykkelrullen og ut å gå/jogge (Blir feil å kalle det løping helt enda.....) Jeg hadde som mål å få to treningsøkter med styrke denne uken, med det skjedde ikke, så da videreføres det målet til neste uke.

Vekten går i riktig retning og jeg ligger 1.7 kg foran skjema men dette vil flate ut og jeg kommer til å få uker etterhvert som ikke går like lett, og da er dette godt å ha litt forsprang å tære på.

Det er veldig kjekt at jeg får trent og spist riktig, men jeg er også nokså irritert på meg selv. Hvorfor falt jeg utenfor kanten og kom tilbake til 120-130 kg igjen? Hva er annerledes nå, annet en frykten for å måtte spankulere rundt i en Liverpool trøye?

Svaret er nok dessverre like enkelt som det er vanskelig. Det handler om å ta rette valg, og det ER i utgangspunktet enkelt. Et eksempel var tirsdag forrige uke da jeg planla å sitte litt utover kvelden på jobb. Da gjorde jeg to valg som var lett å tenke over i ettertid:


- Jeg handlet middag på vei på jobb slik at jeg unngikk å handle når jeg alt var blitt sulten

- Istedenfor å kjøpe de vanlige 3 rundstykkene og en tube med baconost på Kiwi, valgte jeg kjøttsuppe fra Fjordland og litt ekstra skinke og grønnsaker.

Hadde jeg valgt rundstykkene, så hadde jeg også endt opp med å bruke hele tuben med baconost, fått i meg for mange kalorier og et måltid som var lite mettende utover kvelden. Nå fikk jeg istedenfor en skikkelig middag, og da jeg kom hjem fra jobb, hadde jeg ikke det vanlige behovet for å rane kjøleskapet for hvasomhelst godt.

Et annet eksempel, var søndag kveld, da jeg skulle på styremøte. Selv om det regnet og var surt ute, dro jeg på meg treningstøy og Hoka-skoene. Det er ikke lange turen, men med en liten omvei ble det 4 km med jogging/rask gange, tur retur. Selv om det ikke går fort enda, ble det tross alt aktivitet i 35 minutter istedenfor å sitte i bilen.


Disse valgene var alle enkle, de var lett å gjennomføre med god motivasjon, og de gir en merkbar effekt, ihvertfall på kort sikt.

Det som er vanskelige, er å gjøre de rette valgene hele tiden over lang tid, for å få den langvarige effekten med vektnedgang og bedre fysisk form. Det vanskelige er å komme dit at disse valgene er normalen og ikke bare fordi jeg nå har et voldsomt fokus på veddemålet med Stian frem til 1. juni.

Må trene meg ut av en Liverpool drakt


Nå har vi hatt noen runder med veddemål på jobben, Stian og jeg, for at vi skal komme oss i bedre fysisk form. Disse veddemålene har så langt ikke inneholdt tilstrekkelig straff slik at jeg har klart å bruke disse veddemålene som god nok motivasjon til å komme i gang igjen med trening og bedre kosthold. Stian derimot har vært en racer, og grisebanket meg hver gang


Dette er altså et nytt veddemål inngått med Stian Grønhaug. Denne gangen er det avtalt en skikelig straff for meg og Stian vil være ansvarlig for å sjekke resultatet samt sjekke gjennomføringen av avtalt straff dersom jeg nok en gang ikke klarer veddemålet innen avtalt dato.

Mål:

Jeg skal veies inn til under 102 kg den 1. juni 2018. Vekt pr 20.11.2017 er 123.8 kg, så jeg må altså gå ned 22.8 kg.

Straff:

Dersom jeg ikke når vektmålet den 1. juni 2018, må jeg gå til innkjøp av 1 stk original Liverpool hjemmedrakt. Denne må jeg bruke hver dag i en hel arbeidsuke. Altså ikke en uke med ferie, avspasering, lønnet- eller ulønnet permisjon. Jeg har ikke lov å dekke til drakten med andre plagg eller detaljer, bortsett fra, dersom dette er påkrevd i arbeidssammenheng. Fredag den valgte uken for gjennomføringen av straffen, skal Stian motta 1 stk valgfri flaske rødvin verdi inntil 300 kr. Denne flasken skal offisielt overrekkes i lunsjen i kantinen på Straume Teknologisenter.

Premie:

Dersom jeg klarer å nå vektmålet inne 1. juni 2018, skal Stian spandere hjemmelaget middag på meg sammen med en valgfri date, siden han fikk velge vin selv ;)

Så nå har jeg en bra jobb foran meg uten store muligheter for slinger i valsen. Men dette kan ikke gå galt, for straffen er rett og slett for grusom å gjennomføre. For å sikre oss at straff/premie blir gjennomført som avtalt har vi inngått en skriftlig avtale med vitneunderskrifter, så her kommer jeg meg ikke unna.

Jeg må altså bokstavelig talt trene meg ut av en Liverpool drakt......

Stoltzekleiven opp 2015



Som evig optimist var jeg påmeldt på Stoltzekleiven opp 2015. Da invitasjonen om å løpe med kollegaer i Acos tikket inn i innboksen min var jeg selvsagt ikke vanskelig å be. Når du sitter behagelig tilbakelent i en komfortabel kontorstol så virker jo ikke Stoltzen som en helt grusom tanke. Det er jo tross alt bare litt over 900 meter med løping, og så høyt opp var det jo ikke når jeg og kidsa gikk opp der sist, var det vel?

Jeg var tidlig ute til start slik at jeg kunne varme godt opp før start. Er jo litt trist at Terje trodde bildet som ble tatt i startområdet var tatt på toppen siden jeg så svett og sliten ut :), men var i alle fall god og varm før vi skulle starte.

Jeg startet nest først i gjengen fra Acos og startet på sekundet 16:44:30, i grunn litt imponerende at tidsskjemaet var på sekundet etter at de hadde sent ut 2697 løpere før meg fra kl 09 om morgenene. Stor tommel opp til IL Varegg som en fantastisk arrangør.

Siden jeg visste at formen var mye dårligere enn sist jeg løp (les gikk) hardt opp her, så var planen å starte forsiktig, men det er noe som skjer når startskuddet går, da er det bare full gass som gjelder. Samtidig kom de jo, den ene Acos’eren etter den andre bakfra, og ville ta meg igjen og jeg kunne jo ikke la de løpe forbi før første sving!!!



På Strava etter løpet, viste det seg at jeg løp til første mellomtid noen sekunder raskere enn da jeg satte pers på 18:56 og pulsklokken viste fort at jeg lå over 90% av makspuls. Jeg visste at pulsen kom til å bli høy og var forberedt på at jeg kom til å ha vondt i 15-20 minutter på vei opp, men hadde nok hatt igjen på toppen for å la den stige litt roligere enn det jeg nå hadde gjort. En etter en forsvant alle fra Acos forbi, men det var inspirasjon i å holde de innenfor synsvidde så lenge som mulig. Jeg passert halvveis etter ca 10 minutter, og selv om jeg nå hadde vært langt inn i rød sone lenge så tenkte jeg at jeg hadde en mulighet til å komme opp på rundt 20 minutter.

Det gikk selvsagt ikke, og smellen kom oppe i «melkesyren», da hadde jeg bein som tømmerstokker og det var vondt bare å tenke på å løfte beina opp neste steintrinn. Det er nå evnen til å presse seg selv slår inn, og jeg har nok fått litt mer en vanlig dose lyst til å pine meg selv i slike situasjoner. Likevel, på en liten «flate» på ett par meter må jeg stoppe i 15-20 sekunder, der og da var unnskyldningen å sleppe forbi 3 stk som lå på helene mine, men det var nok vel så mye fordi det ikke var mer oksygen igjen til beina. Jeg har lært meg at når melkesyren tyter ut igjennom ørene så må man finne noe å fokusere på, i dag ble det å tenk på for hvert eneste trinn å løfte foten høyt nok slik at jeg ikke snublet, enkelt og banalt, men mer avanserte tanker enn det orket jeg ikke.


I bunn av tretrappene viste Garmin klokken at jeg hadde mulighet til å la Sanne vinne tippekonkurransen på tiden min opp. Hun hadde mest tro på pappaen og tippet at jeg kom meg opp på 21 minutter mens Simen og Janicke var mer pessimistiske (les realistiske). Hadde jeg kommet under 23 minutter vil Sanne vært nærmest. Jeg beit tenna sammen og prøvde så godt jeg kunne å ignorere den brennende smerten i lår og legger og konsentrert meg om å puste så rolig som mulig og holde lysten til å stoppe på annethvert trinn i sjakk. På toppen av trappene flater det litt ut og da tenkte jeg helt surrealistisk jeg at jeg kunne jogge litt inn mot mål for å karre meg under 23 minutter, så feil kan man ta. Nå var det mer snakk om å klare å tvinge beina til å bære alle 127 kg’ene de siste meterne til mål.

Stoltzekleiven Opp er akkurat så brutal som man gjør det til selv. Om man har ambisjoner om å gå opp på det maksimale av det man klarer så gjør det vondt. Jeg gikk opp med en snittpuls på 179, som er 91% av makspulsen min og langt inn i rød sone. Mot mål suste det i ørene og jeg hadde hvite og svarte prikker på synet. Alt jeg registrerte var at noen ropte HEIA KNUT, i alle fall så innbilte jeg meg det. Etter målgang la jeg meg rett på rygg og etter 1-2 minutter og litt i tåken begynte jeg å lure på om jeg ville klare å reise meg. Etter noen minutter føltes verden likevel halvveis i vater igjen og jeg orket til og med å posere for noen bilder på toppen.


Allerede nå var lysten til å komme tilbake i 2016 og presse kroppen opp de 313,5 høydemetrene tatt over plassen fra smerten og blodsmaken. Uansett om formen er bedre, og vekten lavere neste år, så blir det like brutalt igjen, det går forhåpentligvis bare fortere.

At noen løp de samme antall høydemeter som meg på 7:58, eller at 392 av 397 deltakere i min aldersklasse var raskere enn meg tar heldigvis ikke fra meg gleden over å ha pushet meg selv opp så fort det var mulig for meg i dag. Så selv om tiden er ikke er noe å rope hurra for er jeg fornøyd med at jeg klaret å skvise ut alt av krefter i skjelvende bein, og i dag kunne jeg ikke gått ett sekund fortere opp. Jeg har likevel litt lyst å sette prestasjonen min i perspektiv og ha ett mål for neste år, annet enn å gruse min egen tid.

Sluttid Knut:23:18
Vinnertid kvinner 75-79 år:22:30

,Knut

Nye terrengløpesko og kugalskap

Etter å ha blitt lurt ut på en tur i terrenget av Ronny, Opptur Meland #36, har jeg blitt litt frelst. Har i grunn alltid likt å løpe men kroppen har ikke tålt å løpe på asfalt. I terrenget derimot, har jeg ikke problemer med hofter og knær :)
Abonner på: Innlegg (Atom)