Jeg kan ikke bare spise gulrøttene
I februar meldte jeg meg på Bergen-Voss og Voss-Geilo. Disse
to rittene skulle være en gulrot å kose seg med etter en god vårsesong med
trening. Rullen kom på plass inne og alt lå til rette for å bygge opp formen
til to av årets høydepunkt. Flere kollegaer og venner skulle sykle sammen, i
alle fall Bergen – Voss.
Nå er det 3 uker igjen til Bergen – Voss og lørdag hadde jeg
en treningstur med en kollega, vi skulle etter planen få oss en fin 8-9 mils
tur rundtomkring på Holsnøy, noe som ville blitt sesongens lengste tur. Det har
nemlig ikke blitt særlig mye trening denne sesongen. Etter 3 mil startet vi på
stigningen opp Melandskaret. Jeg hadde gruet meg til den stigningen de første 3
milene. Allerede i starten var beina tunge som bly, det var umulig å holde noe
frekvens oppe for å dra alle de 130 kg, ja pluss sykkelen da, opp stigningen.
Halvveis oppe slo hjerteflimmeret inn og da er det bom stop, musklene får rett
å slett ikke nok oksygen til å jobbe. Jeg måtte stoppe å prøve å få pulsen ned.
Etter 2-3 minutter var pulsen fortsatt på +/- 190 og viste ingen tegn til å roe
seg ned, jeg satte meg på sykkelen igjen og karret meg opp resten av bakken.
Etter noen minutter på toppen roet det seg fortsatt ikke, og jeg bestemte meg
for å avbryte turen å trille hjem. Etter å ha trillet ned til vegaskiftet mot
Tviet var pulsen roet seg og lysten på tur høy så jeg ble med utover Brakstad,
ved første tegn til motstand føk pulsen i været igjen og nå ville den ikke roe
seg. Da var det bare å ta det rolig hjem og slappe av.
Detter skjedde nesten aldri tidligere under trening, da jeg
var i form. Jeg har hatt flimmer en god del ganger, men ikke tilknyttet trening så ofte som nå. Dette er nok fordi jeg nå prøver å trene som om jeg var i samme
form som før Bergen – Voss 2014, og DET er jeg definitivt ikke, og belastningen
trigger da hjerteflimmeret.
Gulroten som skulle vokse seg stor og sterk har blitt vanskjøttet,
den har ikke fått vann og næring, den har ikke fått vokse seg sterk inne før
den ble satt ut i god jord for å vokse seg større og sterkere, og nå er den
råtnet og kan ikke spises. Det nytter nemlig ikke å så gulrøtter og forvente å
spise de, store, friske, og gode, uten å vanne de, snakke med de om kvelden og gi
de riktig næring.
Det blir ikke Bergen – Voss i år, det toget er kjørt. Om jeg
kommer meg over Gullfjell vil jeg ikke ha en sjanse til å komme opp på
Kvamskogen. Med startnummer på ryggen, vil konkurranse instinktet, som jeg har
plenty av, ta fullstendig over for fornuften, og jeg kommer til å presse meg
helt i kjelleren, uten å komme meg til Voss, og den påkjenningen innser jeg at
kroppen min ikke har godt av. Så selv så surt det er, må jeg kaste inn håndkleet
og stå over i år. Spesielt surt er det siden jeg har snakket så varmt om hvor
kjekk denne turen er til venner og kollegaer, som jeg skulle sykle sammen med
og få en ny fantastisk opplevelse med. Det er bare å håpet at de blir med til neste
år istedenfor.
Det nytter ikke å sykle Bergen – Voss bare fordi man har gjort
det før, uten å trene og ha ett godt kosthold.
Det nytter ikke å sette seg mål
å jobbe mot, dersom man ikke gidder å gjøre jobben.
Jeg kan ikke forvente å bare spise de gode gulrøttene fra
egen hage, jeg må selv sørge for at de vokser seg store, sterke, gode og
friske, først da kan jeg nyte de.
Heldigvis kan nye gulrøtter såes og forhåpentligvis tar jeg
litt bedre vare på de denne gangen!
0 comments: