Uke 2 - Ta rette valg

Da var uke 2 unnagjort og foreløpig går ting rett vei og jeg har kommet igang med trening både på sykkelrullen og ut å gå/jogge (Blir feil å kalle det løping helt enda.....) Jeg hadde som mål å få to treningsøkter med styrke denne uken, med det skjedde ikke, så da videreføres det målet til neste uke.

Vekten går i riktig retning og jeg ligger 1.7 kg foran skjema men dette vil flate ut og jeg kommer til å få uker etterhvert som ikke går like lett, og da er dette godt å ha litt forsprang å tære på.

Det er veldig kjekt at jeg får trent og spist riktig, men jeg er også nokså irritert på meg selv. Hvorfor falt jeg utenfor kanten og kom tilbake til 120-130 kg igjen? Hva er annerledes nå, annet en frykten for å måtte spankulere rundt i en Liverpool trøye?

Svaret er nok dessverre like enkelt som det er vanskelig. Det handler om å ta rette valg, og det ER i utgangspunktet enkelt. Et eksempel var tirsdag forrige uke da jeg planla å sitte litt utover kvelden på jobb. Da gjorde jeg to valg som var lett å tenke over i ettertid:


- Jeg handlet middag på vei på jobb slik at jeg unngikk å handle når jeg alt var blitt sulten

- Istedenfor å kjøpe de vanlige 3 rundstykkene og en tube med baconost på Kiwi, valgte jeg kjøttsuppe fra Fjordland og litt ekstra skinke og grønnsaker.

Hadde jeg valgt rundstykkene, så hadde jeg også endt opp med å bruke hele tuben med baconost, fått i meg for mange kalorier og et måltid som var lite mettende utover kvelden. Nå fikk jeg istedenfor en skikkelig middag, og da jeg kom hjem fra jobb, hadde jeg ikke det vanlige behovet for å rane kjøleskapet for hvasomhelst godt.

Et annet eksempel, var søndag kveld, da jeg skulle på styremøte. Selv om det regnet og var surt ute, dro jeg på meg treningstøy og Hoka-skoene. Det er ikke lange turen, men med en liten omvei ble det 4 km med jogging/rask gange, tur retur. Selv om det ikke går fort enda, ble det tross alt aktivitet i 35 minutter istedenfor å sitte i bilen.


Disse valgene var alle enkle, de var lett å gjennomføre med god motivasjon, og de gir en merkbar effekt, ihvertfall på kort sikt.

Det som er vanskelige, er å gjøre de rette valgene hele tiden over lang tid, for å få den langvarige effekten med vektnedgang og bedre fysisk form. Det vanskelige er å komme dit at disse valgene er normalen og ikke bare fordi jeg nå har et voldsomt fokus på veddemålet med Stian frem til 1. juni.

Uke 1 - Da var jeg igang

Uke 1 i kampen for å komme seg ut av en Liverpool-drakt er unnagjort og foreløpig ligger jeg foran skjema :)


For å nå målet må jeg i snitt gå ned 0.8 kg i uken, så det er et nokså hårete mål. Da er det bare å ta med seg en god start med 1.9 kg ned første uken selv om jeg vet at dette først og fremst er kroppen som har kvittet seg med vann.....

Må trene meg ut av en Liverpool drakt


Nå har vi hatt noen runder med veddemål på jobben, Stian og jeg, for at vi skal komme oss i bedre fysisk form. Disse veddemålene har så langt ikke inneholdt tilstrekkelig straff slik at jeg har klart å bruke disse veddemålene som god nok motivasjon til å komme i gang igjen med trening og bedre kosthold. Stian derimot har vært en racer, og grisebanket meg hver gang


Dette er altså et nytt veddemål inngått med Stian Grønhaug. Denne gangen er det avtalt en skikelig straff for meg og Stian vil være ansvarlig for å sjekke resultatet samt sjekke gjennomføringen av avtalt straff dersom jeg nok en gang ikke klarer veddemålet innen avtalt dato.

Mål:

Jeg skal veies inn til under 102 kg den 1. juni 2018. Vekt pr 20.11.2017 er 123.8 kg, så jeg må altså gå ned 22.8 kg.

Straff:

Dersom jeg ikke når vektmålet den 1. juni 2018, må jeg gå til innkjøp av 1 stk original Liverpool hjemmedrakt. Denne må jeg bruke hver dag i en hel arbeidsuke. Altså ikke en uke med ferie, avspasering, lønnet- eller ulønnet permisjon. Jeg har ikke lov å dekke til drakten med andre plagg eller detaljer, bortsett fra, dersom dette er påkrevd i arbeidssammenheng. Fredag den valgte uken for gjennomføringen av straffen, skal Stian motta 1 stk valgfri flaske rødvin verdi inntil 300 kr. Denne flasken skal offisielt overrekkes i lunsjen i kantinen på Straume Teknologisenter.

Premie:

Dersom jeg klarer å nå vektmålet inne 1. juni 2018, skal Stian spandere hjemmelaget middag på meg sammen med en valgfri date, siden han fikk velge vin selv ;)

Så nå har jeg en bra jobb foran meg uten store muligheter for slinger i valsen. Men dette kan ikke gå galt, for straffen er rett og slett for grusom å gjennomføre. For å sikre oss at straff/premie blir gjennomført som avtalt har vi inngått en skriftlig avtale med vitneunderskrifter, så her kommer jeg meg ikke unna.

Jeg må altså bokstavelig talt trene meg ut av en Liverpool drakt......

Jeg kan ikke bare spise gulrøttene


I februar meldte jeg meg på Bergen-Voss og Voss-Geilo. Disse to rittene skulle være en gulrot å kose seg med etter en god vårsesong med trening. Rullen kom på plass inne og alt lå til rette for å bygge opp formen til to av årets høydepunkt. Flere kollegaer og venner skulle sykle sammen, i alle fall Bergen – Voss.

Nå er det 3 uker igjen til Bergen – Voss og lørdag hadde jeg en treningstur med en kollega, vi skulle etter planen få oss en fin 8-9 mils tur rundtomkring på Holsnøy, noe som ville blitt sesongens lengste tur. Det har nemlig ikke blitt særlig mye trening denne sesongen. Etter 3 mil startet vi på stigningen opp Melandskaret. Jeg hadde gruet meg til den stigningen de første 3 milene. Allerede i starten var beina tunge som bly, det var umulig å holde noe frekvens oppe for å dra alle de 130 kg, ja pluss sykkelen da, opp stigningen. Halvveis oppe slo hjerteflimmeret inn og da er det bom stop, musklene får rett å slett ikke nok oksygen til å jobbe. Jeg måtte stoppe å prøve å få pulsen ned. Etter 2-3 minutter var pulsen fortsatt på +/- 190 og viste ingen tegn til å roe seg ned, jeg satte meg på sykkelen igjen og karret meg opp resten av bakken. Etter noen minutter på toppen roet det seg fortsatt ikke, og jeg bestemte meg for å avbryte turen å trille hjem. Etter å ha trillet ned til vegaskiftet mot Tviet var pulsen roet seg og lysten på tur høy så jeg ble med utover Brakstad, ved første tegn til motstand føk pulsen i været igjen og nå ville den ikke roe seg. Da var det bare å ta det rolig hjem og slappe av.

Detter skjedde nesten aldri tidligere under trening, da jeg var i form. Jeg har hatt flimmer en god del ganger, men ikke tilknyttet trening så ofte som nå. Dette er nok fordi jeg nå prøver å trene som om jeg var i samme form som før Bergen – Voss 2014, og DET er jeg definitivt ikke, og belastningen trigger da hjerteflimmeret.

Gulroten som skulle vokse seg stor og sterk har blitt vanskjøttet, den har ikke fått vann og næring, den har ikke fått vokse seg sterk inne før den ble satt ut i god jord for å vokse seg større og sterkere, og nå er den råtnet og kan ikke spises. Det nytter nemlig ikke å så gulrøtter og forvente å spise de, store, friske, og gode, uten å vanne de, snakke med de om kvelden og gi de riktig næring.

Det blir ikke Bergen – Voss i år, det toget er kjørt. Om jeg kommer meg over Gullfjell vil jeg ikke ha en sjanse til å komme opp på Kvamskogen. Med startnummer på ryggen, vil konkurranse instinktet, som jeg har plenty av, ta fullstendig over for fornuften, og jeg kommer til å presse meg helt i kjelleren, uten å komme meg til Voss, og den påkjenningen innser jeg at kroppen min ikke har godt av. Så selv så surt det er, må jeg kaste inn håndkleet og stå over i år. Spesielt surt er det siden jeg har snakket så varmt om hvor kjekk denne turen er til venner og kollegaer, som jeg skulle sykle sammen med og få en ny fantastisk opplevelse med. Det er bare å håpet at de blir med til neste år istedenfor. 

Det nytter ikke å sykle Bergen – Voss bare fordi man har gjort det før, uten å trene og ha ett godt kosthold. 

Det nytter ikke å sette seg mål å jobbe mot, dersom man ikke gidder å gjøre jobben.

Jeg kan ikke forvente å bare spise de gode gulrøttene fra egen hage, jeg må selv sørge for at de vokser seg store, sterke, gode og friske, først da kan jeg nyte de.

Heldigvis kan nye gulrøtter såes og forhåpentligvis tar jeg litt bedre vare på de denne gangen!

Alternativ fotballtrening

Bra fart oppover
 I dag var det fleste bortreist eller opptatt pga av høstferien så da ble det alternativ trening på Simen og en lagkamerat og vi fikk oss en fin runde i terrenget på 3.2 km.

5 minutter inn i økten angret jeg nesten hele opplegget. De to var i gang med ett voldsomt tempo og jeg sleit seriøst med å holde følge. Etter 15 minutter skjønte jeg at økten likevel kom til å bli fin for alle tre. Guttene hadde bare to gir, rolig og bånn spiker. Heldigvis var det begrenset med krefter i turbogiret, og jeg har fortsatt bedre utholdenhet i lengden en de har, og DET er nettopp grunnen til at jeg tenker å legge inn litt alternativ trening i høst. Vi trenger å få bedre utholdenhet skal vi henge med i 3-4 kamper på rad når vi spiller cup. I tillegg er det god styrketrening for beina og gir god balansetrening å løpe i terrenget, og da blir fort en vinn vinn trening :).

Full fart nedover
Guttene klarte seg helt fint igjennom økten og gruset meg de siste hundre meterne tilbake til bilen. De har klart høyere maksfart enn jeg har! Nå håper jeg de ikke ble skremt og klarer å overbevise resten av gruppen om at vi kan ta noen slike økter innimellom vanlig fotballtrening. Kanskje kunne det vært spennende med en hodelykttur eller to når kveldene snart åpner for slik morro også :)

Vindstille og flott i kveld :)

Så kan vi jo håpe på flere slike flotte høstdager framover :)
Dagens runde i fint terreng

Stoltzekleiven opp 2015



Som evig optimist var jeg påmeldt på Stoltzekleiven opp 2015. Da invitasjonen om å løpe med kollegaer i Acos tikket inn i innboksen min var jeg selvsagt ikke vanskelig å be. Når du sitter behagelig tilbakelent i en komfortabel kontorstol så virker jo ikke Stoltzen som en helt grusom tanke. Det er jo tross alt bare litt over 900 meter med løping, og så høyt opp var det jo ikke når jeg og kidsa gikk opp der sist, var det vel?

Jeg var tidlig ute til start slik at jeg kunne varme godt opp før start. Er jo litt trist at Terje trodde bildet som ble tatt i startområdet var tatt på toppen siden jeg så svett og sliten ut :), men var i alle fall god og varm før vi skulle starte.

Jeg startet nest først i gjengen fra Acos og startet på sekundet 16:44:30, i grunn litt imponerende at tidsskjemaet var på sekundet etter at de hadde sent ut 2697 løpere før meg fra kl 09 om morgenene. Stor tommel opp til IL Varegg som en fantastisk arrangør.

Siden jeg visste at formen var mye dårligere enn sist jeg løp (les gikk) hardt opp her, så var planen å starte forsiktig, men det er noe som skjer når startskuddet går, da er det bare full gass som gjelder. Samtidig kom de jo, den ene Acos’eren etter den andre bakfra, og ville ta meg igjen og jeg kunne jo ikke la de løpe forbi før første sving!!!



På Strava etter løpet, viste det seg at jeg løp til første mellomtid noen sekunder raskere enn da jeg satte pers på 18:56 og pulsklokken viste fort at jeg lå over 90% av makspuls. Jeg visste at pulsen kom til å bli høy og var forberedt på at jeg kom til å ha vondt i 15-20 minutter på vei opp, men hadde nok hatt igjen på toppen for å la den stige litt roligere enn det jeg nå hadde gjort. En etter en forsvant alle fra Acos forbi, men det var inspirasjon i å holde de innenfor synsvidde så lenge som mulig. Jeg passert halvveis etter ca 10 minutter, og selv om jeg nå hadde vært langt inn i rød sone lenge så tenkte jeg at jeg hadde en mulighet til å komme opp på rundt 20 minutter.

Det gikk selvsagt ikke, og smellen kom oppe i «melkesyren», da hadde jeg bein som tømmerstokker og det var vondt bare å tenke på å løfte beina opp neste steintrinn. Det er nå evnen til å presse seg selv slår inn, og jeg har nok fått litt mer en vanlig dose lyst til å pine meg selv i slike situasjoner. Likevel, på en liten «flate» på ett par meter må jeg stoppe i 15-20 sekunder, der og da var unnskyldningen å sleppe forbi 3 stk som lå på helene mine, men det var nok vel så mye fordi det ikke var mer oksygen igjen til beina. Jeg har lært meg at når melkesyren tyter ut igjennom ørene så må man finne noe å fokusere på, i dag ble det å tenk på for hvert eneste trinn å løfte foten høyt nok slik at jeg ikke snublet, enkelt og banalt, men mer avanserte tanker enn det orket jeg ikke.


I bunn av tretrappene viste Garmin klokken at jeg hadde mulighet til å la Sanne vinne tippekonkurransen på tiden min opp. Hun hadde mest tro på pappaen og tippet at jeg kom meg opp på 21 minutter mens Simen og Janicke var mer pessimistiske (les realistiske). Hadde jeg kommet under 23 minutter vil Sanne vært nærmest. Jeg beit tenna sammen og prøvde så godt jeg kunne å ignorere den brennende smerten i lår og legger og konsentrert meg om å puste så rolig som mulig og holde lysten til å stoppe på annethvert trinn i sjakk. På toppen av trappene flater det litt ut og da tenkte jeg helt surrealistisk jeg at jeg kunne jogge litt inn mot mål for å karre meg under 23 minutter, så feil kan man ta. Nå var det mer snakk om å klare å tvinge beina til å bære alle 127 kg’ene de siste meterne til mål.

Stoltzekleiven Opp er akkurat så brutal som man gjør det til selv. Om man har ambisjoner om å gå opp på det maksimale av det man klarer så gjør det vondt. Jeg gikk opp med en snittpuls på 179, som er 91% av makspulsen min og langt inn i rød sone. Mot mål suste det i ørene og jeg hadde hvite og svarte prikker på synet. Alt jeg registrerte var at noen ropte HEIA KNUT, i alle fall så innbilte jeg meg det. Etter målgang la jeg meg rett på rygg og etter 1-2 minutter og litt i tåken begynte jeg å lure på om jeg ville klare å reise meg. Etter noen minutter føltes verden likevel halvveis i vater igjen og jeg orket til og med å posere for noen bilder på toppen.


Allerede nå var lysten til å komme tilbake i 2016 og presse kroppen opp de 313,5 høydemetrene tatt over plassen fra smerten og blodsmaken. Uansett om formen er bedre, og vekten lavere neste år, så blir det like brutalt igjen, det går forhåpentligvis bare fortere.

At noen løp de samme antall høydemeter som meg på 7:58, eller at 392 av 397 deltakere i min aldersklasse var raskere enn meg tar heldigvis ikke fra meg gleden over å ha pushet meg selv opp så fort det var mulig for meg i dag. Så selv om tiden er ikke er noe å rope hurra for er jeg fornøyd med at jeg klaret å skvise ut alt av krefter i skjelvende bein, og i dag kunne jeg ikke gått ett sekund fortere opp. Jeg har likevel litt lyst å sette prestasjonen min i perspektiv og ha ett mål for neste år, annet enn å gruse min egen tid.

Sluttid Knut:23:18
Vinnertid kvinner 75-79 år:22:30

,Knut

All or nothing



Det er bare å innse at jeg er en alt eller ingenting mann. Litt trening, litt bedre kosthold funker ikke noe særlig. All inn, det er da jeg funker. Da kommer jeg meg opp om morgenen og kan trene før jobb for å få tid til nok trening, jeg gidder å lage maten klar dagen i forveien slik at det ikke blir lettvinte usunne løsninger. Poenget er at jeg er altfor makelig anlagt, idet jeg gir etter med lillefingeren så stuper resten av kroppen etter og lander i sofakroken.

Nå har jeg aldri røykt eller snust, men kan tenke meg at det blir litt på samme måten jeg må gjøre det som når man skal slutte. Alt eller ingenting, fast og bestemt.

Nå er det heller ikke slik at jeg ikke har tid til å trene, eller manglende backup fra alle rundt meg for å komme meg ut. På jobb startet jeg og, la oss kalle han Ian (han vil ikke avsløres ovenfor fotballaget sitt når jeg legger ut vektkurvene våre), en konkurranse med ett vektmål hver frem til jul. Håpet var jo at dette skulle trigge meg til å komme igang igjen. Men på mandag vil nok vekten vise det samme som den gjorde for 5 uker siden når vi startet!

Så hva er det som gjør at jeg ikke kommer igang? Det funker jo fint en uke kanskje to før det sklir ut. "Problemet" er hverdagen, alt kan ikke planlegges, til det skjer det for mange ting rundt oss som har innvirkning på når og hvor mye man for trent. For min del tror jeg nøkkelen ligger i å trene LITT uansett hvor seint eller tidlig jeg får gjort det, så holdes hjulene igang. Bare det å ta seg en 30 minutters joggetur kl 22 på kvelden er nok til å gi godfølelsen istedenfor å flippe igjennom reklamebolkene på tv.

I dag skal jeg løpe Stoltzkleiven Opp 2015 med jobben og da kommer jeg til å få karamellsjokk når jeg skjønner hvor dårlig formen egentlig er. Jeg skal uansett gi alt det beina kan for å sette en standard, så får jeg ta en ny test om en stund når jeg har kommet igang med treningen skikkelig.

Mange med meg som jobber med å gå ned i vekt har lett for å tenke alt eller ingenting også når det gjelder mat, jeg vet iallefall at jeg gjør det. Har man først spist litt smågodt kan jeg like gjerne tømme hele posen. Enten er man flink, eller så går alt rett vest. Jeg må helt sikkert jobbe med å bli mer bevist på valgene mine slik at ikke alt blir svart hvit hele tiden, forhåpentligvis kan jeg gradvis bli flinkere.

Alt eller ingenting?

La meg prøve alt!

Men først er det Stoltzen opp i dag, og høstfest med gode venner i kveld :)

Knut
Abonner på: Innlegg (Atom)