Stoltzekleiven opp 2015

9/28/2015 Knut Einar Moldekleiv 0 Comments

Som evig optimist var jeg påmeldt på Stoltzekleiven opp 2015. Da invitasjonen om å løpe med kollegaer i Acos tikket inn i innboksen min var jeg selvsagt ikke vanskelig å be. Når du sitter behagelig tilbakelent i en komfortabel kontorstol så virker jo ikke Stoltzen som en helt grusom tanke. Det er jo tross alt bare litt over 900 meter med løping, og så høyt opp var det jo ikke når jeg og kidsa gikk opp der sist, var det vel?

Jeg var tidlig ute til start slik at jeg kunne varme godt opp før start. Er jo litt trist at Terje trodde bildet som ble tatt i startområdet var tatt på toppen siden jeg så svett og sliten ut :), men var i alle fall god og varm før vi skulle starte.

Jeg startet nest først i gjengen fra Acos og startet på sekundet 16:44:30, i grunn litt imponerende at tidsskjemaet var på sekundet etter at de hadde sent ut 2697 løpere før meg fra kl 09 om morgenene. Stor tommel opp til IL Varegg som en fantastisk arrangør.

Siden jeg visste at formen var mye dårligere enn sist jeg løp (les gikk) hardt opp her, så var planen å starte forsiktig, men det er noe som skjer når startskuddet går, da er det bare full gass som gjelder. Samtidig kom de jo, den ene Acos’eren etter den andre bakfra, og ville ta meg igjen og jeg kunne jo ikke la de løpe forbi før første sving!!!



På Strava etter løpet, viste det seg at jeg løp til første mellomtid noen sekunder raskere enn da jeg satte pers på 18:56 og pulsklokken viste fort at jeg lå over 90% av makspuls. Jeg visste at pulsen kom til å bli høy og var forberedt på at jeg kom til å ha vondt i 15-20 minutter på vei opp, men hadde nok hatt igjen på toppen for å la den stige litt roligere enn det jeg nå hadde gjort. En etter en forsvant alle fra Acos forbi, men det var inspirasjon i å holde de innenfor synsvidde så lenge som mulig. Jeg passert halvveis etter ca 10 minutter, og selv om jeg nå hadde vært langt inn i rød sone lenge så tenkte jeg at jeg hadde en mulighet til å komme opp på rundt 20 minutter.

Det gikk selvsagt ikke, og smellen kom oppe i «melkesyren», da hadde jeg bein som tømmerstokker og det var vondt bare å tenke på å løfte beina opp neste steintrinn. Det er nå evnen til å presse seg selv slår inn, og jeg har nok fått litt mer en vanlig dose lyst til å pine meg selv i slike situasjoner. Likevel, på en liten «flate» på ett par meter må jeg stoppe i 15-20 sekunder, der og da var unnskyldningen å sleppe forbi 3 stk som lå på helene mine, men det var nok vel så mye fordi det ikke var mer oksygen igjen til beina. Jeg har lært meg at når melkesyren tyter ut igjennom ørene så må man finne noe å fokusere på, i dag ble det å tenk på for hvert eneste trinn å løfte foten høyt nok slik at jeg ikke snublet, enkelt og banalt, men mer avanserte tanker enn det orket jeg ikke.


I bunn av tretrappene viste Garmin klokken at jeg hadde mulighet til å la Sanne vinne tippekonkurransen på tiden min opp. Hun hadde mest tro på pappaen og tippet at jeg kom meg opp på 21 minutter mens Simen og Janicke var mer pessimistiske (les realistiske). Hadde jeg kommet under 23 minutter vil Sanne vært nærmest. Jeg beit tenna sammen og prøvde så godt jeg kunne å ignorere den brennende smerten i lår og legger og konsentrert meg om å puste så rolig som mulig og holde lysten til å stoppe på annethvert trinn i sjakk. På toppen av trappene flater det litt ut og da tenkte jeg helt surrealistisk jeg at jeg kunne jogge litt inn mot mål for å karre meg under 23 minutter, så feil kan man ta. Nå var det mer snakk om å klare å tvinge beina til å bære alle 127 kg’ene de siste meterne til mål.

Stoltzekleiven Opp er akkurat så brutal som man gjør det til selv. Om man har ambisjoner om å gå opp på det maksimale av det man klarer så gjør det vondt. Jeg gikk opp med en snittpuls på 179, som er 91% av makspulsen min og langt inn i rød sone. Mot mål suste det i ørene og jeg hadde hvite og svarte prikker på synet. Alt jeg registrerte var at noen ropte HEIA KNUT, i alle fall så innbilte jeg meg det. Etter målgang la jeg meg rett på rygg og etter 1-2 minutter og litt i tåken begynte jeg å lure på om jeg ville klare å reise meg. Etter noen minutter føltes verden likevel halvveis i vater igjen og jeg orket til og med å posere for noen bilder på toppen.


Allerede nå var lysten til å komme tilbake i 2016 og presse kroppen opp de 313,5 høydemetrene tatt over plassen fra smerten og blodsmaken. Uansett om formen er bedre, og vekten lavere neste år, så blir det like brutalt igjen, det går forhåpentligvis bare fortere.

At noen løp de samme antall høydemeter som meg på 7:58, eller at 392 av 397 deltakere i min aldersklasse var raskere enn meg tar heldigvis ikke fra meg gleden over å ha pushet meg selv opp så fort det var mulig for meg i dag. Så selv om tiden er ikke er noe å rope hurra for er jeg fornøyd med at jeg klaret å skvise ut alt av krefter i skjelvende bein, og i dag kunne jeg ikke gått ett sekund fortere opp. Jeg har likevel litt lyst å sette prestasjonen min i perspektiv og ha ett mål for neste år, annet enn å gruse min egen tid.

Sluttid Knut:	23:18
Vinnertid kvinner 75-79 år:	22:30

All or nothing

9/26/2015 Unknown 0 Comments

Det er bare å innse at jeg er en alt eller ingenting mann. Litt trening, litt bedre kosthold funker ikke noe særlig. All inn, det er da jeg funker. Da kommer jeg meg opp om morgenen og kan trene før jobb for å få tid til nok trening, jeg gidder å lage maten klar dagen i forveien slik at det ikke blir lettvinte usunne løsninger. Poenget er at jeg er altfor makelig anlagt, idet jeg gir etter med lillefingeren så stuper resten av kroppen etter og lander i sofakroken.

Nå har jeg aldri røykt eller snust, men kan tenke meg at det blir litt på samme måten jeg må gjøre det som når man skal slutte. Alt eller ingenting, fast og bestemt.

Nå er det heller ikke slik at jeg ikke har tid til å trene, eller manglende backup fra alle rundt meg for å komme meg ut. På jobb startet jeg og, la oss kalle han Ian (han vil ikke avsløres ovenfor fotballaget sitt når jeg legger ut vektkurvene våre), en konkurranse med ett vektmål hver frem til jul. Håpet var jo at dette skulle trigge meg til å komme igang igjen. Men på mandag vil nok vekten vise det samme som den gjorde for 5 uker siden når vi startet!

Så hva er det som gjør at jeg ikke kommer igang? Det funker jo fint en uke kanskje to før det sklir ut. "Problemet" er hverdagen, alt kan ikke planlegges, til det skjer det for mange ting rundt oss som har innvirkning på når og hvor mye man for trent. For min del tror jeg nøkkelen ligger i å trene LITT uansett hvor seint eller tidlig jeg får gjort det, så holdes hjulene igang. Bare det å ta seg en 30 minutters joggetur kl 22 på kvelden er nok til å gi godfølelsen istedenfor å flippe igjennom reklamebolkene på tv.