Bergen - Voss 2013

6/02/2013 Knut Einar Moldekleiv 1 Comments

Da var Bergen - Voss over for denne gang, dagen mange har trent mot som årets store mål. For meg startet oppkjøringen til årets Bergen - Voss for omtrent nøyaktig 1 år siden, på fjorårets Bergen - Voss. Istedenfor å komme sammen med Terje til Voss ga jeg opp etter 4. punktering på Bjørkheim. Etter at skuffelsen over å ikke fullføre til Voss gav seg ble turen skrevet opp som første treningsøkt før Bergen - Voss 2013 :)

Jeg var fast bestemt på å gjøre alt jeg kunne for at ikke det samme skulle skje i år. Etter at sykkelen var grundig vasket og alle bevegelige deler smurt etter en amatørs beste viten og med god hjelp fra en stolt Simen som gledde seg til å ta imot pappen på Voss, tok jeg en grundig sjekk av dekkene. Jeg kjøpte meg nye GrandPrix 4000 dekk midt i april og turde ikke bytte til helt nye dekk nå. Istedenfor fikk de seg en grundig sjekk og jeg pirket ut 3 stykk små glasskår av bakhjulet. Nå føltes det i alle fall som om jeg hadde gjort det jeg kunne for at utstyret skulle være i orden.

Etter en lang diskusjon med mange kreative løsninger endte eg og Anita opp med at vi skulle kjøre min bil felles til Sandviken, ved NHH, og ta felles oppvarming derfra til start. Med sekken på ryggen full av sportsdrikke, 2 flasker på sykkelen med det samme, 6 stk energibarer og 3 magnesiumshots sto vi klare utenfor Grieghallen. Jeg fikk så vidt sagt hei til Jerry, Marit 1, Marit 2, Niklas, Truls og Renate før jeg, rett før start bare måtte "forte" meg på do. Dermed var jeg litt små stresset da jeg kom meg inn i startslusen i det det var 2 minutter igjen til start.

I det startskuddet gikk skjønte jeg at det samme som skjedde i fjor var i ferd med å skje igjen, langt bak i gruppen gikk det seint og da vi kom i gang var det allerede satt full fart i front av gruppen. Det var nå sykkelfamilien fra StudioNOR var god å ha. Truls og Jerry tok det hele med ro, slik virket det i alle fall på meg og sakte men sikkert ble hele gjengen samlet og vi tok inn fronten av feltet på Danmarksplass, phu, da holdt jeg i alle fall feltet lengre enn i fjor da både Terje og eg slapp på Fjøsanger :)

Jeg hadde grudd meg litt til bakken opp mot Midtun, at jeg ikke skulle være skikkelig varm og få problemer med å holde tempoet hele veien opp. Heldigvis fungerte kroppen veldig bra og jeg hang med opp uten problemer og over toppen ned mot Grimesvingene skjønte jeg at dette kom til å bli en av de gode dagene på sykkel, av og til har man bare den følelsen.

Feltet var litt nervøst og urytmisk innover mot Arna og spesielt inn i småbakkene ble det flere ganger nestenkrasj da det stoppet opp litt for fort i front, noe som forplantet seg bakover. Minst 1 syklist gikk i asfalten i bakken rett før Janusfabrikken, han satt ved siden av meg i venstre rekken så jeg fikk ikke med meg om han tok andre med seg i fallet. Så i bakken opp forbi Bjelde Auto gikk plutselig Anita, Renate og minst en til i asfalten. Jeg fikk så vidt med meg at Truls ble igjen for å hjelpe før vi forsvant over bakketoppen og tenkte at det var bra de fikk med seg Truls til å hjelpe seg opp i feltet igjen. Så innover etter Garnes skole tok Truls oss igjen og kunne fortelle at både Anita og Renate måtte bryte med ødelagt sykkel. Jeg fikk en skikkelig klump i magen og syntes utrolig synd på begge, utrolig surt etter alle treningsturene sammen denne sesongen å ikke få de med seg helt til Voss. Mer felttrening fremover er nok noe flere av oss vil dra nytte av :)

Anita kom til Voss og hadde med den ødelagte sykkelen

Nå ble det litt bedre flyt i feltet og det gikk fort innover mot Trengereid. Ved Takvam ble det ett lite stopp da vi slapp inn en sykebil og en politibil, og inn mot Risnes ble det litt kluss da et felt tok oss igjen og kjørte forbi. I nedkjøringen til Trengereid ble vi stoppet og sluset i gangfart forbi det vi fort forsto var en stygg ulykke med flere syklister involvert. Her gikk jeg i bakken i ett uoppmerksomt øyeblikk og på vei tilbake på sykkelen brukte jeg litt ekstra tid på å fiske ut en magnesiumshot fra sekken istedenfor å ta en fra vesken på stangen. Dette medførte at jeg mistet feltet inn i Trengereid bakken og panikken meldte seg. Dette var alt for tidlig å miste feltet.

Dermed kjørte jeg hardt i bakken opp mot rundkjøringen og tok inn halen på det jeg trodde var vårt felt. Da jeg ikke kjente igjen noen fra vår gruppe her fortsatte jeg å kjøre hardt hele veien til toppen og hadde nesten tatt de igjen. Dette medførte selvsagt at jeg brukte alt for mye krefter her i forhold til det planen var men jeg hadde i alle fall los på feltet igjen. På www.strava.com viste det seg at jeg satte ny pers opp Gullboten med 1 minutt og 36 sekunder, så det gikk like fort som det føltes!

Nå fikk jeg tatt det litt rolig i feltet og prøvde å hente meg litt inn igjen før oppstigningen mot Kvamskogen, men det viste seg fort at jeg hadde brent litt for mye krutt opp Gullbotn og jeg bestemte meg for å slippe feltet før første tunnelen. Det var utrolig surt å se de skli sakte fra oppover men samtidig visste jeg at jeg kom til å sprekke skikkelig inne i Hardanger om jeg presset meg opp sammen med resten av gjengen. Nå var det bare å konsentrere seg om seg selv og komme seg opp så billig som mulig uten å miste for mye tid. Som for to år siden stod det en fantastisk gjeng fra ABB oppe ved Fossen Bratte og laget god stemning, takk for et skubb i baken mot slutten av bakken :)

Nå var det bare å kjøre kontrollert ned Tokagjelet. Ved matstasjonen i Norheimsund kom det ett felt ut akkurat da jeg ankom og jeg hengte meg på halen og etterhvert fikk jeg en fin plass i feltet like bak kjedelåsen. Nå var jeg egoistisk og bestemte meg for å ikke bruke mer krefter enn absolutt nødvendig før trøkken i Øystesebakken. Her gikk det utrolig mye letter en jeg hadde fryktet, feltet jeg var med i gikk i oppløsning og jeg var blant de første på toppen. Dette var en uvanlig opplevelse og en stor vitamininnsprøytning. 10 minutter senere ble jeg tatt igjen av et felt bakfra og her satt blant annet Kjetil Raknerud, og jeg satt med denne gruppen nesten til Kvanndal.

Da jeg nådde matstasjonen i Kvanndal kjentes beina fortsatt veldig gode og jeg hadde nok drikke igjen, men nå var jeg lei energibar og energidrikken, så jeg bestemte meg for en rask stopp for å fylle opp med husholdningsaft og håpte på en skive med fårepølse. Den skiven er en av de beste jeg har spist på veldig lenge :)

Nå hadde jeg kjørt solo nesten fra Ålvik da jeg slapp feltet til Kjetil og det var ikke noe nytt felt i syne etter det korte stoppet på matstasjonen, så jeg forberedte meg i hodet på å kjøre solo helt inn til Voss. Med friskere bein pushet jeg godt innover mot Skjervet. Som i fjor fikk jeg kramper i det jeg startet på bakken, mulig dette er psykologisk ved synet av det små prikkene av noen syklister på toppen! Isteden for å prøve å sykle det av meg, stoppet jeg i 2 minutter og strekte ut. Det hjalp, og jeg klarte i år å sykle opp hele Skjervet selv om jeg var bra mør i lårmuskulaturen på toppen.

I det jeg passerte målepunktet rett før toppen byttet jeg view på sykkel computeren og sjekket tiden. Den viste ca 5:35 og da øynet jeg et håp om å nå målet om å sykle på under 6 timer. Noe jeg trodde var umulig da jeg slapp feltet opp Kvamskogen. Nå fikk jeg igjen for alle timene med intervalltrening i vinter der jeg er blitt vandt til å pushe kroppen og det er utrolig hvor mye mer du har å gi selv om det kjennes som om du er tom for energi. Kroppen fyltes med adrenalin og jeg kjente at nå gikk det fort. Jeg tok stadig igjen folk som la seg på hjul og til slutt tauet jeg 6-7 mann nedover mot Voss.

Til slutt var jeg virkelig tom for krefter og akkurat da passerte jeg den offisielle målpasseringen, i alle fall trodde jeg det. Da jeg sluttet å tråkke kom han som lå bak sigende forbi og jeg måtte spørre han om vi virkelig var i mål. Da han nikket bekreftende og klokken ikke hadde bikket 6 timer ble det for mye for en utslitt Knut og da kom tårene. Jeg hadde fått igjen for all den harde treningen.

Foto: Anita

• 1800 km på sykkelen
• Turer på 8 mil i sludd og regn på leting etter bare snøfrie veier
• Totalt over 160 timer med trening siden jul
• En haug med intervalløkter med Geir Iden og Truls Berntsen
• Harde PT timer med Truls som har lært meg at det er mer å gi selv om du tror kroppen er tom for krefter.